Jeg vil danse mot .....vår...

Jeg har fått noen kommentarer på at det ble bråstopp i bloggen min.
Jeg har vært i tankeboksen. Måtte kjenne på om jeg gadd å utsette meg for å blogge fra ei lita bygd, hvor de fleste lett kan finne ut hvem jeg er og åpne for at folk kan mene noe om alt...Det hadde vært enklere å gjemme seg bort i en leilighet i en drabantby i Oslo og gjort det samme.
Muligens må man ha prøvd begge deler for å skjønne hva jeg mener.Men blogging skal jo ikke være stress.Kanskje skal jeg fortsette å blogge sånn ca en gang i måneden. Så blir det omtrendt som mensen..At Bloggen min kommer med syklusen ;)
Idag har jeg tenkt å blogge vekk snøen. På min kant av landet, har høyere makter misforstått og sender snø i store mengder ned fra himmelen. Så men mine venner i sør pusser vinduer for å slippe inn vårsola, står jeg altså her å skuffler snø. Man kan bli værsjuk av mindre. Derfor har jeg gjort en hederlig innsats med å leke at det er vår. Det funker greit inne, men klart jeg fryser ræva av meg ute med småsko og nylonstrømper med snø til kneess...Dårlig deal.
Jeg har tatt noen grep og shoppa litt til heimen. Ikke sånn at jeg kan legge ut bilder av det. Min heim er ikke forbilledlig på noen måte. Men jeg liker meg her, og strengt tatt er vel det det viktigste? Nå når snøen kom som ei flodbølge over oss igjen , fikk jeg en sterk trang til å legge ned et veto og handle vårvarer, tulipaner og slikt! Den som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, handler i feil butikk sies det - så jeg tok litt av og føler meg ganske happy nå faktisk.
Dagen begynte tristamentos.,
Wenhche Foss døde jo igå,r og formiddagen idag var fyllt med reportasjer som hedret minnet hennes. Jeg har ikke noe nært forhold til Wenche Foss i utgangpunktet, men sorg har jeg fått kjenne på noen ganger. Jeg er litt rart skrudd sammen, tror jeg. Mens andre står og hyyyler , kan det hele gå helt upåakta hen for mitt vedkommende. Så plutselig kan det skje noe og andre ler og blir flade av, så trigger det humøret mitt og jeg gråter mine modige tårer. Kan huske at jeg gråt ustpoppelig på kino en gang , da jeg så komedien mrs Doubtfire.
Idag var det varme, gode ord om Fru Foss, som satte gråten i meg. Tenk om man hadde klart å være litt som henne.Den medmenneskligheten hennes, storheten og rausheten, engasjementet, omsorgen. Tenk bare å komme på i sin sisate time og si at hvis man vil hedre hennes minne, skal man gi en oppmerksomhet til den som sjelden får en blomst !
Kreativt, skjønt menneske. Godt at hun fikk leve så lenge !